Min historie

Jeg var 13 år da jeg fikk påvist at jeg hadde Morbus Crohn. det var i 2005.. jeg hadde akkurat begynnt på ungdomskolen .. iløpet av sommerferien før jeg startet hadde jeg rast ned i vekt jeg gikk ned 16 kilo på 4 uker og jeg ble stadig dårligere.. det hele endte med at jeg lå på sykehuset de 3 første dagene på ungdomskolen... på sykehuset fikk jeg blodoverføring, medisiner og andre behandligner.. for ikke å snakke om alle undersøkelsene..det endte til slutt opp med noe som heter Remicade behandling som jeg måtte på sykehuset hver 6. uke for å få.. Dette gikk bra i noen år også ble jeg stadig verre igjen.. Etter en stund gikk legene med på å bytte medisiner til noe som heter Humira.. Denne medisinen hadde ingen virkning i det hele tatt.. Jeg gikk på dette et år ca. Og ble ikke noe bedre på noen mulig måte..

I januar 2012 fikk jeg den beste kjærsten noen kan ønske seg! Han passet på meg og var glad i meg og tok meg som den jeg var selv om jeg var dårlig, han er virkelig fantastisk!! I sommer fridde han til meg og vi har nå vært forlovet i et halvt år. Da han fridde til meg var jeg frykterlig dårlig men ingen ante vel hvor ille det var.. Jeg besvimte på do, mens han holdt meg oppe så jeg ikke skulle gå i gulvet, han satt til og med klar for å hjelpe meg til å tørke om det trengtes, han slapp dette ettersom jeg var sta nok til å skulle klare det selv! Han er virkelig alt for meg, og jeg tror ikke han er klar over hvor takknemlig jeg er for alt han har gjort, og gjør for meg! han dro i militæret måneden etter han fridde til meg, og etter det ble ting bare verre og verre, to dager etter den første permen han hadde att ble jeg lagt inn på sykehuset.. Jeg var inn og ut i mellom to sykehus, og jeg var sliten.. Da de sa de skulle operere meg over helgen ba jeg dem om å gjøre det så fort de kunne, da gikk det bare enhalvtime før jeg var inne på oprasjonstua..

Oprasjonen tok 3 timer.. og da jeg våknet turte jeg ikke en gang se ned på magen min.. Jeg bare kjennte forskiktig.. Jeg kjennte en pose og et langt plaster.. Jeg var sliten og var ned dopet på smertestillende.. Dagen jeg skulle ut av sengen klarte jeg ikke å gå pga smertepumpa jeg hadde i ryggen som ga meg smertestillende.. Men dette gikk bedre etterhvert og jeg ble stadig bedre! Jeg lå vel på sykehuset 1 og en halv uke etter operasjonen. Hadde de ikke operert meg da de gjorde hadde jeg vært død.. Tykktarmen min holdt p å sprekke og jeg var så svak at hadde den gjort det hadde jeg ikke overlevd..

Så de fjernet tykktarmen min og la ut tynntarmen. Denne operasjonen ble livsviktig for meg! Nå har jeg et arr på ca, 20cm. på magen og en pose som henger på magen min.. Men vet dere hva?! Det er noe av det beste som kunne hendt meg! Og man veneder seg greit til det. Mitt valg var livet eller en pose på magen, da var valget enkelt! jeg døpte stomien min for Sammy!

Dette er da min historie, i korte trekk selfølgerlig! men ja..håper den kan være til hjelp!